Hvis du er av den typen som ser Steven Seagals nyeste på Statoil og tenker "Wow, jeg elsker filmer med hardbarka action, biler som eksploderer og komplotter", så kan det hende at du ikke vil like "Mannen som elsket Yngve", men faktisk tror jeg du vil det. Filmen er nemlig en sjarmerende oppvekstfilm som både er morsom og alvorlig, og som har så mye de fleste kan kjenne seg igjen i at sjangeren er uviktig.I filmen møter vi den 17 år gamle Jarle Klepp fra 1989s Stavanger som akkurat har fått fart på livet. Han har kjæreste, stabilt sexliv, skilte foreldre og faste bandøvinger med vennen Helge i en gammel bunker med eggekartonger på veggen. Snart skal de ha konsert og slå igjennom. Det er til Yngve kommer inn i livet hans.
Nå har de fleste sikkert skjønt hvordan historien går derfra, men ikke tro at "Mannen som elsket Yngve" er en banal film. Historien har mange vendinger underveis, og oppsummerer perioden i Jarles liv på en veldig konsentrert måte. Manusforfatteren (Tore Renberg, som også har skrevet boka) og regissøren (Stian Kristiansen, som gjør sin spillefilmdebut) har gjort en god jobb med både spenningskurve og tempoet i filmen, i tillegg til at ikke alt er så konvensjonelt at det blir kjedelig. Fotografen skal også ha ros.
Skuespillerne er blant de beste unge talentene som finnes i norsk film. Vi har Rolf Kristian Larsen (kjent som han som brakk benet i "Fritt vilt") i hovedrollen, Ida Elise Broch som hans kjæreste Cathrine og Arthur Berning som den halvt sjarmerende, halvt irriterende Helge. I tillegg har Kristoffer Joner en minneverdig gjesteopptreden som frisørtransvestitt. Alle disse bidrar til å gjøre filmen realistisk. Jeg takker castingen for at de plukket ut skuespillere med samme dialekt. Filmen hadde hverken gjort seg med en annen eller flere forskjellige dialekter, og den hadde aldri vært like god på noe annet språk enn norsk.
"Mannen som elsket Yngve" er en film for de som er glade i film, og ikke bare har lyst på enkel underholdning når de setter seg ned. Skal jeg gi den en karakter, gir jeg den 8/10. Det som mangler er det lille ekstra; ingen tekniske grep er banebrytende og den kronologiske fortellerstilen er ganske konvensjonell. Historien er fengende og utnyttet til det fulle og skuespillerne er gode og sjarmerende, og jeg håper å se mer god norsk film med de samme menneskene involvert.
