Bloggen flyttet

Bloggen er flyttet til nye jaktmarker: Wordpress.com. Den nye URL-en er http://vageskar.wordpress.com, så legg den til som bokmerke og RSS-feed.

Reklameanalyse: Mac vs. PC

I dag skal jeg analysere en reklame, og jeg har valgt å analysere en kjent reklamefilm fra USA; Mac vs. PC. Dette er den første reklamen i denne serien, som stort sett dreier seg om å eksponere Windows' feil og vise hva Mac presterer. Dette gjør reklamene ved å personifisere datamaskinene og la dem bli representert av to skuespillere.

Jeg valgte denne reklamefilmen på grunn av den særegne stilen (personene foran en hvit vegg er lett gjenkjennelig; jeg antar det er grunnen til mange parodier på dem).

Her er reklamen som handler om hvordan Mac er bedre enn Windows når det gjelder virus:

Nå skal jeg forklare etter AIDA-modellen:
Det første som skjer er at de to mennene presenterer seg som Mac og PC foran en hvit bakgrunn med en lett låt i bakgrunnen; minimalismen gjør at personene blir det viktigste. Siden vi blir kjent med dem så tidlig og de prater direkte til oss ("Hello, I'm a Mac!" "... And I'm a PC") blir vi oppmerksomme.

PC-en begynner deretter å nyse fordi han har fått et virus (et visuelt ordspill), og ber Mac-en om å holde seg unna. De fleste som har brukt datamaskiner har et forhold til virus, både digitalt og i virkeligheten, og derfor blir vi interesserte.

Mac-en sier så at han ikke trenger å holde seg unna; han kan ikke få virus. PC-en opplever så et kræsj, fryser og faller ut av bildet og ned på bakken. Dette er humoristisk og formidler samtidig informasjon om produktet, og vi får lyst på det.

Til slutt vises en iMac med en logo inni, som gjør at vi kjenner igjen produktet og kanskje vil finne info om det på nettet. Målet deres er at folk skal lete etter, og kanskje lese mer informasjon om Mac-er. Det de håper å ende opp med er at folk skal kjøpe en Mac, altså handling.

Reklamene har mange kjente virkemidler i seg; det første jeg vil peke på er humor. Dersom man ser flere reklamer i samme serie (de finnes på apple.com/getamac) skjønner man at det først og fremst at det er humoren som gjelder.
De har også utformet karakterene etter idealer: Mac-en er en ung, interessant og uformell mann, mens PC er en gammel, formell og kjedelig mann; hvem vil vi helst være?

Målgruppen for denne reklamen vil jeg anslå er mennesker (hovedsakelig menn) i middelklassen fra 15 opp til 35 år. Dette fordi reklamen handler om elektronikk (unge gutter har større interesse for) og rollefiguren vi skal identifisere oss mest med er en mann innen denne alderen. Rollefiguren vi skal le av er eldre enn denne aldersgruppen, og man apellerer til behovet for distansering blant unge; dersom du velger Mac skiller du deg ut, ikke bare blant dine egne, men også fra dine foreldre.

Til sist vil jeg komme med mine egne meninger om reklamen. Jeg mener den er ganske god, fordi den åpner opp for at folk som ikke er innvidd i IT-verdenen skal forstå forskjellen på Mac og PC. Den er morsom og informativ, og jeg har utviklet en liten kjærlighet til hele serien med reklamer.

Mannen som elsket Yngve

Hvis du er av den typen som ser Steven Seagals nyeste på Statoil og tenker "Wow, jeg elsker filmer med hardbarka action, biler som eksploderer og komplotter", så kan det hende at du ikke vil like "Mannen som elsket Yngve", men faktisk tror jeg du vil det. Filmen er nemlig en sjarmerende oppvekstfilm som både er morsom og alvorlig, og som har så mye de fleste kan kjenne seg igjen i at sjangeren er uviktig.

I filmen møter vi den 17 år gamle Jarle Klepp fra 1989s Stavanger som akkurat har fått fart på livet. Han har kjæreste, stabilt sexliv, skilte foreldre og faste bandøvinger med vennen Helge i en gammel bunker med eggekartonger på veggen. Snart skal de ha konsert og slå igjennom. Det er til Yngve kommer inn i livet hans.

Nå har de fleste sikkert skjønt hvordan historien går derfra, men ikke tro at "Mannen som elsket Yngve" er en banal film. Historien har mange vendinger underveis, og oppsummerer perioden i Jarles liv på en veldig konsentrert måte. Manusforfatteren (Tore Renberg, som også har skrevet boka) og regissøren (Stian Kristiansen, som gjør sin spillefilmdebut) har gjort en god jobb med både spenningskurve og tempoet i filmen, i tillegg til at ikke alt er så konvensjonelt at det blir kjedelig. Fotografen skal også ha ros.

Skuespillerne er blant de beste unge talentene som finnes i norsk film. Vi har Rolf Kristian Larsen (kjent som han som brakk benet i "Fritt vilt") i hovedrollen, Ida Elise Broch som hans kjæreste Cathrine og Arthur Berning som den halvt sjarmerende, halvt irriterende Helge. I tillegg har Kristoffer Joner en minneverdig gjesteopptreden som frisørtransvestitt. Alle disse bidrar til å gjøre filmen realistisk. Jeg takker castingen for at de plukket ut skuespillere med samme dialekt. Filmen hadde hverken gjort seg med en annen eller flere forskjellige dialekter, og den hadde aldri vært like god på noe annet språk enn norsk.

"Mannen som elsket Yngve" er en film for de som er glade i film, og ikke bare har lyst på enkel underholdning når de setter seg ned. Skal jeg gi den en karakter, gir jeg den 8/10. Det som mangler er det lille ekstra; ingen tekniske grep er banebrytende og den kronologiske fortellerstilen er ganske konvensjonell. Historien er fengende og utnyttet til det fulle og skuespillerne er gode og sjarmerende, og jeg håper å se mer god norsk film med de samme menneskene involvert.

Dommedagspredikant støtter John McCain

Dette er en kommentar til denne artikkelen: http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/usavalg/article2282319.ece

Som vi alle vet blir John McCain republikanernes kandidat i november, og stråler tydeligvis i glede over at han har slått ut Mike Huckabee og alle de andre kandidatene som ikke hadde en reell sjanse fordi de ikke er 107 år gamle.

Uansett, nå har en av TV-pastorene (PRAISE THE LORD-AH!) erklært at han støtter McCain, som beskrevet i denne artikkelen i Aftenposten. Og det er få ganger jeg er så uenig i en persons meninger som denne mannens. Han er rett og slett en av de fundamentalistene som mener at verden vil gå under... ganske snart (han jublet nok da han fikk høre at WR-104 snart sprenger).

Siden John McCain selv er ganske religiøs, føler han seg beæret over at en pro-Israel, anti-midtøsten-prest har bestemt seg for å si at han er en god kandidat. Tross alt er de ganske enige i mange saker. Blant annet er John McCain for at man skal ha "intelligent design" på skolen (som stort sett er "gud skapte alt", men lansert som vitenskapelig teori"), men hvorfor er det egentlig slik at et land som har offisielt skille mellom kirke og stat har så sterke religiøse bevegelser som der?

I USA virker det rett og slett som om religion overstyrer folks valg ganske mye, og man dermed oppnår et indirekte teokrati. Vekk med disse religiøse tullingene, sier nå jeg, og gi oss et valg der vi baserer oss på hva man skal gjennomføre, og ikke hvilken religion de har.

Skole

I dag virker det som om alle tenker noe negativt om den norske skolen. "Elevene lærer ikke like mye som de andre land" og "alt var mye bedre før" er de to replikkene jeg har hørt mest, og jeg tror det som oftest blir nevnt av folk som ikke har sett skoler i utlandet og har glemt sin egen skoletid.

På søttitallet, da foreldrene mine vokste opp, var mobbing stort sett akseptert. Dersom man ble mobbet, var det ens egen feil. På søttitallet ble det fortsatt lært at Cecil Rhodes var en helt (han var britisk koloniherre som mente at den hvite rase var overlegen, og ville ha britisk verdensherredømme), og forkynning var lov. Og før den tid igjen hadde man spanskrør.

Og jeg er glad for at vi ikke lenger har forkynning, eller for den saks skyld spanskrør og Cecil B. Rhodes, i min skolehverdag. Og jeg tror læringsmiljøet blir bedre av det, for meg og alle andre. Jeg føler at jeg lever opp til mine egne forventninger i alle fag, og jeg ser ikke akkurat for meg at jeg kommer til å droppe ut av skolen de neste årene heller. Og få av mine medelever, heller, er jeg sikker på.

Fortsatt, når jeg er på skolen merker jeg at vi ikke har helt den holdningen som skal til, vi vil ikke lære ting som vi ikke har umiddelbar bruk for. Hver gang det er snakk om nynorsk, blir det alltid noe "Vi har da ikke behov for nynorsk!" eller "Jeg hater nynorsk", og muligens noen ukvemsord om Ivar Aasen. Og det samme om man er misfornøyd med matematikken. Problemet vårt er: Vi har blitt lært at nyttig kunnskap kun er det du har en klar bruk for senere i livet. Jeg er sikkert sånn selv også mange ganger. Vi skal kun ha det vi skal bruke i jobbsammenheng. På denne måten blir kunnskapens rolle forandret fra noe som er noe vi kan benytte, til et ork som vi må lære oss. Det trengs en grunnleggende hodningsendring til.

Men nok klaging om oss elever. Hvis man skal nevne noe om lærerne, må lærerne vise interesse for faget sitt om de skal få med seg elevene. En lærer burde kunne svare på spørsmål elevene stiller, og være raskt ute med gode tilbakemeldinger til elevene slik at de får nødvendig tid til refleksjon over arbeidet sitt. Kommunikasjon mellom lærer og elev må være god for å sikre et godt læringsmiljø. De fleste lærere jeg har hatt er gode, men noen må så absolutt skru opp humøret noen hakk.

Personlig mener jeg at den norske skolen er veldig god, i motsetning til hva folk mener, og om det er noen problemer, retter de seg opp når elevene blir eldre. Elevene i Norge er ikke dårlige, det er bare det at de ikke vil lære noe ekstra. Jo mer en lærer, jo mer har en plass til, sies det, og dermed er det jo bra å lære mye. Og forhåpentligvis har akkurat du lært noe av denne bloggen mens du leste. Og du kan kose deg med at du da har plass til enda mer!

[blå·ger]

Fenomenet blogg har spredd seg. Dette til tross for at det virker ganske ulogisk at "du, jeg og hele verden skal vite hva det du, jeg og hele verden mener om du, jeg og hele verden", som komiker Steinar Sagen har sagt. Denne gangen skal jeg ta en titt på tre blogger av forskjellig type og gi dem kritikk ettersom de er interessante og pene.

Sportskjendiser promoterer seg nå via blogg, og blant de som har blogg finner vi Susann"Tutta" Pettersen. For de uten sportsinteresse: Hun er golfer... og best. Du spør hva bloggen hennes handler om? At hun golfer. Og at hun er best på det. "Her står jeg på en golfbane", "Her står jeg på en flyplass" og "Her er jeg på et fly mellom golfbanen og flyplassen". Problemet til "Tutta" er at hun stort sett skriver om det samme, og med dårlig grammatikk. Layouten er heller ikke pen, og bildene er kjedelige. Jeg forstår at det å blogge er en litt enklere vei til publisitet enn det å hjelpe fattige barn i Afrika en gang i året, men hun kunne da gå litt mer inn for det

Tutta er en kjendis som blogger, en som har blitt kjent fordi hun blogger heter VamPus. Eller, hun heter egentlig Heidi Nordby Lunde og er trettifire, men siden hun konsekvent omtaler seg selv i tredje person som Vampus, er det vel det hun vil hete. Hun ble for noen år tilbake kåret til norgesmester i blogging, og fikk en plass i vår lesebok i 10. klasse.

Jeg liker egentlig ikke blogger med legmannens meninger om alt. Vampus er akkurat dette, en sur dame som tydeligvis hater alt som skjer. Hun har nok ikke så mye annet å gjøre, siden hun skriver flere innlegg daglig om det som irriterer henne. Den massive mengden informasjon gjør at hun ikke får så stor gjennomslagskraft. Layouten hennes er standard, og bildebruken er minimal. I mine øyne er dette ikke norges beste blogg.

Til slutt må jeg være litt positiv. Derfor skal jeg trekke frem en blogg jeg liker å lese. Så, jeg vil trekke frem en litt nerdete blogg, ideell for meg. Dette er "Technology-blog.com" sin Computer Blog, altså en slags blogg i en blogg. Layouten er ikke all verden, men bildene illustrerer nyhetene godt. For de er velskrevne, i mitt interessefelt, kommer i små doser og har bilder som illustrerer godt hva nyheten handler om. Dette er altså en mindre personlig blogg enn de to andre, men jeg synes at denne er den mest interessante å lese.

Til sist må jeg si: Jeg kaster stein i glasshus. Poenget med denne bloggen er jo mine meninger, og å kritisere VamPus var vel litt stygt. For å avrunde skal jeg slå et slag for oss alle. Lenge leve bloggere, selv om vi til tider er litt sure.

Er norsk et bra språk?

Mine besteforeldre hadde et verdenskart (med alle verdens flagg rundt) på do. En gang jeg tok en titt på alle flaggene, fikk jeg rett og slett en av de idéene. En som blir utløst av tusenvis av små minner som får et tannhjul til å gå. Jeg så på det norske flagget, og det falt meg inn at ikke alle i verden snakket norsk. Deretter kom det filosofiske spørsmålet: Er mitt språk dårligere enn de andre?

Norsk har sine fordeler og feil, som de fleste språk, men norsk er fortsatt særegent, selv om vi gang på gang blir kåret til et "vanskelig" språk. Fortsatt er det en god del myter om vårt eget språk. Blant annet det at språket vårt blir ødelagt av nye stavemåter, at vi er et lite rikt språk og at sj-lyden er en dårlig lyd.

Når folk sier at språket blir ødelagt, er det ofte i sammenheng med at språkrådet vedtar nye stavemåter for ord. For eksempel hadde vi for noen år tilbake en stor debatt om vi skulle skrive bacon "beiken". Akkurat dette forslaget ble ikke vedtatt, men det ble til gjengjeld ord som "sørvis". Men hvorfor blir vi så oppsatt over dette? Hadde vi ikke innført lignende modernisering hadde vi fortsatt skrevet "cigaretter", "jaleoux" og "cognac".

En annen myte er at norsk ikke er et rikt språk, og de nevner da engelsk som et rikere språk. Men det er ikke sånn at et språk ikke klarer å komme med et ord til noe vi mangler et uttrykk for. Klarer man ikke å komme på noe, låner man bare fra et annet språk. Hvilket språk som har mest ord, strides de lærde om.

Det aller siste folk er redde for, er at språket vårt blir ødelagt når vi mister kj-lyden, til fordel for sj-lyden. Til det kan jeg bare si: savner dere th-lyden? Den var sentral i det norske språket, til de oppvoksende generasjoner sluttet å bruke den for "noen" år siden. I tillegg er kj-lyden den vanskeligste å lære.

Ikke noe språk er overlegent noe annet. Det som gjør et språk leveverdig er at det har særegenheter. Norsk er faktisk et språk med særegenheter også. Vi har et helt spesielt ord: "dugnad", og vi skal også være de som fant opp ordet "fuck", som kommer av dialektordet "fukkir" fra norrøn tid. Norsk kultur blir beundret rundt i verden av andre. Så, jeg slår et slag for norsken, og ønsker den lykke til lenge etter min og denne bloggens levetid.